Nehemja 2

¹ I måneden Nisan, i det tjuende året til kong Artaxerxes, da vin var foran ham, tok jeg vinen og ga den til kongen. Jeg hadde ikke vært trist i hans nærvær før. ² Så sa kongen til meg: “Hvorfor ser ditt ansikt trist ut når du ikke er syk? Dette kan bare være hjertets sorg.” Da ble jeg meget redd. ³ Og jeg sa til kongen: “Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen hvor mine forfedre er begravet ligger øde og dens porter er blitt ødelagt av ild?” ⁴ Kongen sa til meg: “Hva er det du ønsker?” Så ba jeg til himmelens Gud. ⁵ Og jeg sa til kongen: “Hvis det behager kongen, og hvis din tjener har funnet nåde for dine øyne, send meg til Juda, til byen hvor mine forfedres graver er, så jeg kan gjenoppbygge den.” ⁶ Da spurte kongen, mens dronningen satt ved siden av ham, meg: “Hvor lang tid vil reisen din ta, og når vil du komme tilbake?” Det behaget kongen å sende meg, så jeg satte en tid. ⁷ Jeg sa også til kongen: “Hvis det behager kongen, kan jeg få brev til guvernørene i provinsene bortenfor elven, slik at de vil la meg passere til jeg kommer til Juda? ⁸ Og kan jeg få et brev til Asaf, vokteren av kongens skog, slik at han vil gi meg tømmer til å lage bjelker til portene i borgen ved tempelet, til bymuren, og til huset jeg skal bo i?” Og fordi min Guds nådige hånd var over meg, innvilget kongen mine forespørsler. ⁹ Så dro jeg til guvernørene i provinsene bortenfor Eufrat og ga dem kongens brev. Kongen hadde også sendt hærførere og ryttere med meg. ¹⁰ Da Sanballat horonitten og Tobia ammonittenes embetsmann hørte om dette, ble de meget misfornøyde over at noen hadde kommet for å søke israelittenes velferd. ¹¹ Ved min ankomst i Jerusalem, ble jeg der i tre hele dager. ¹² Jeg dro ut om natten med noen få andre. Jeg hadde ikke fortalt noen hva min Gud hadde lagt på mitt hjerte å gjøre for Jerusalem. Det var ingen dyr med meg bortsett fra det jeg red på. ¹³ Om natten dro jeg ut gjennom Dalporten mot Dragekilden og Møkkporten, og undersøkte Jerusalems murer, som var blitt brutt ned, og dens porter, som var blitt fortært av ild. ¹⁴ Så dro jeg videre mot Kildeporten og Kongens dam, men det var ikke plass for mitt ridedyr til å passere. ¹⁵ Så fortsatte jeg opp dalen om natten, inspiserte muren. Til slutt vendte jeg tilbake og gikk inn igjen gjennom Dalporten. ¹⁶ Embetsmennene visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde, for ennå hadde jeg ikke sagt noe til jødene, prestene, adelsmennene, embetsmennene eller de andre som skulle utføre arbeidet. ¹⁷ Så sa jeg til dem: “Dere kan se situasjonen vi er i: Jerusalem ligger i ruiner, og dens porter er blitt brent. Kom, la oss gjenoppbygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger vil være i vanære.” ¹⁸ Jeg fortalte dem også om min Guds nådige hånd over meg og hva kongen hadde sagt til meg. De svarte: “La oss reise oss og bygge.” Så satte de sine hender til dette gode arbeidet. ¹⁹ Men da Sanballat horonitten, Tobia ammonittenes embetsmann, og Geshem araberen hørte om det, hånte og latterliggjorde de oss. “Hva er det dere gjør?” spurte de. “Gjør dere opprør mot kongen?” ²⁰ Jeg svarte dem og sa: “Himmelens Gud vil gi oss fremgang. Vi, hans tjenere, vil begynne å bygge, men for dere, dere har ingen del, rett eller historisk krav i Jerusalem.”