Jesaja 49

¹ Hør på meg, dere øyer; gi akt, dere fjerne folk: Herren kalte meg fra mors liv; fra min mors kropp nevnte han mitt navn. ² Han gjorde min munn lik et skarpt sverd, i skyggen av sin hånd skjulte han meg; han gjorde meg til en polert pil og gjemte meg i sitt kogger. ³ Han sa til meg: “Du er min tjener, Israel, gjennom hvem jeg vil vise min herlighet.” ⁴ Men jeg sa: “Jeg har arbeidet forgjeves; jeg har brukt min styrke for ingenting og til ingen nytte. Likevel er min rettferdighet hos Herren, og min lønn er hos min Gud.” ⁵ Og nå sier Herren— han som formet meg i mors liv til å være hans tjener for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel til seg, for jeg er æret i Herrens øyne og min Gud er min styrke— ⁶ han sier: “Det er for lite for deg å være min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og bringe tilbake de bevarte av Israel. Jeg vil også gjøre deg til et lys for nasjonene, for at min frelse skal nå til jordens ender.” ⁷ Dette sier Herren— Israels Gjenløser og Hellige— til den som er foraktet og avskydd av nasjonen, til herskeres tjener: “Konger skal se og reise seg, fyrster skal bøye seg, på grunn av Herren, som er trofast, Israels Hellige, som har utvalgt deg.” ⁸ Dette sier Herren: “I min nådes tid vil jeg svare deg, og på frelsens dag vil jeg hjelpe deg; jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket, for å gjenreise landet og gi de øde arveloddene tilbake, ⁹ for å si til fangene, ‘Kom ut,’ og til dem i mørket, ‘Vis dere.’ De skal beite ved veiene og finne beite på alle øde høyder. ¹⁰ De skal verken sulte eller tørste, og den brennende hete eller solen skal ikke slå dem. Han som har medfølelse med dem vil lede dem og føre dem til kilder med vann. ¹¹ Jeg vil gjøre alle mine fjell til veier, og mine hovedveier skal bli opphøyet. ¹² Se, de skal komme fra det fjerne— noen fra nord, noen fra vest, og noen fra landet Aswan.” ¹³ Rop av glede, dere himler; fryd deg, du jord; bryt ut i sang, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og vil ha medfølelse med sine lidende. ¹⁴ Men Sion klaget, “Herren har forlatt meg; Herren husker meg ikke lenger.” ¹⁵ “Kan en mor glemme sitt diende barn og ikke ha medfølelse med barnet hun har født? Selv om hun skulle glemme, vil jeg ikke glemme deg! ¹⁶ Se, jeg har inngravert deg på mine henders håndflater; dine murer er alltid foran meg. ¹⁷ Dine barn skynder seg tilbake, og de som la deg øde skal dra bort fra deg. ¹⁸ Løft dine øyne og se deg omkring; alle dine barn samler seg og kommer til deg. Så sant jeg lever,” sier Herren, “du skal bære dem alle som smykker; du skal pryde deg med dem, som en brud. ¹⁹ Selv om du var ødelagt og gjort øde og ditt land lagt øde, nå vil du være for trang for ditt folk, og de som slukte deg vil være langt borte. ²⁰ Barna som ble født under din sorg vil enda si i ditt nærvær, ‘Dette stedet er for trangt for oss; gi oss mer plass å bo på.’ ²¹ Da vil du si i ditt hjerte, ‘Hvem har født meg disse? Jeg var sørgende og barnløs; jeg var i eksil og avvist. Hvem har oppdratt disse? Jeg var helt alene, men disse—hvor har de kommet fra?’” ²² Dette sier Herren Gud: “Se, jeg vil vinke til nasjonene, jeg vil løfte mitt banner for folkene; de skal bringe dine sønner i sine armer og bære dine døtre på sine skuldre. ²³ Konger skal være dine fosterfedre, og deres dronninger dine ammer. De skal bøye seg for deg med ansiktet mot jorden; de skal slikke støvet ved dine føtter. Da skal du vite at jeg er Herren; de som håper på meg skal ikke bli til skamme.” ²⁴ Kan bytte tas fra krigere, eller fanger frigjøres fra de sterke? ²⁵ Men dette sier Herren: “Ja, fanger kan tas fra krigere, og bytte kan hentes fra de sterke; jeg vil stride mot dem som strider mot deg, og dine barn vil jeg frelse. ²⁶ Jeg vil få dine undertrykkere til å spise sitt eget kjøtt; de skal bli drukne av sitt eget blod, som av søt vin. Da skal hele menneskeheten vite at jeg, Herren, er din Frelser, din Gjenløser, Jakobs Mektige.”