Jeremia 8

¹ "På den tiden," sier Herren, "skal benene til Judas konger, benene til lederne, benene til prestene, benene til profetene, og benene til innbyggerne i Jerusalem bli tatt ut av sine graver. ² De skal spres ut foran solen, månen og alle stjernene på himmelen, som de har elsket og tjent, og som de har fulgt, rådspurt og tilbedt. De skal ikke samles eller begraves, men skal være som gjødsel på jordens overflate. ³ Og døden skal velges fremfor livet av hele resten som er igjen av denne onde nasjonen, hvor enn jeg har drevet dem," erklærer Herren, hærskarenes Gud. ⁴ "Du skal si til dem: 'Dette er hva Herren sier: "Faller folk og reiser seg ikke igjen? Vender noen seg bort og kommer ikke tilbake? ⁵ Hvorfor har da dette folket, Jerusalem, vendt seg bort i evig frafall? De holder fast ved svik, de nekter å vende tilbake. ⁶ Jeg har lyttet nøye, men de taler ikke det som er rett. Ingen angrer sin ondskap og sier: 'Hva har jeg gjort?' Alle vender seg til sin egen vei, som en hest som stormer inn i slaget. ⁷ Selv storken på himmelen kjenner sine bestemte tider, og turtelduen, svalen og tranen holder tiden for sin vandring. Men mitt folk kjenner ikke Herrens krav. ⁸ "Hvordan kan dere si: 'Vi er vise, og Herrens lov er med oss'? Men se, de løgnaktige skriveres penn har forvandlet den til en løgn. ⁹ De vise blir gjort til skamme, de blir forvirret og fanget. Siden de har forkastet Herrens ord, hvilken visdom har de da? ¹⁰ Derfor vil jeg gi deres hustruer til andre, og deres marker til nye eiere. Fra den minste til den største er alle grådige etter vinning; fra profet til prest, alle handler falskt. ¹¹ De har behandlet mitt folks sår overfladisk, og sagt: 'Fred, fred,' når det ikke er fred. ¹² Skammer de seg over sine avskyelige gjerninger? Nei, de skammer seg ikke i det hele tatt, og de vet ikke hvordan de skal rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller; på tiden for deres straff skal de bli kastet ned," sier Herren. ¹³ "Jeg vil sannelig fortære dem," erklærer Herren. "Det vil ikke være noen druer på vintreet, heller ikke fiken på fikentreet, og bladene vil visne; det jeg har gitt dem vil bli tatt fra dem."’" ¹⁴ Hvorfor sitter vi stille? Samle dere, la oss flykte til de befestede byene og omkomme der. For Herren vår Gud har bestemt vår ødeleggelse og gitt oss forgiftet vann å drikke, fordi vi har syndet mot Ham. ¹⁵ Vi håpet på fred, men ingen god kom; vi håpet på en tid for helbredelse, men se, terror! ¹⁶ Snorkingen av deres hester høres fra Dan; ved lyden av deres hingsters vrinsk skjelver hele landet. De kommer for å fortære landet og alt som fyller det, byen og de som bor der. ¹⁷ "For se, jeg sender slanger blant dere, giftige slanger som ikke kan sjarmers, og de skal bite dere," erklærer Herren. ¹⁸ Min sorg er uten helbredelse, mitt hjerte er matt i meg. ¹⁹ Lytt til ropet fra mitt folk fra et fjernt land: "Er Herren ikke i Sion? Er hennes konge ikke i henne?" "Hvorfor har de provosert meg med sine utskårne bilder, med fremmede avguder?" ²⁰ "Høsttiden er forbi, sommeren er ikke over, og likevel er vi ikke blitt frelst." ²¹ For mitt folks datters brudd er jeg knust; jeg sørger, og skrekk griper meg. ²² Er det ingen balsam i Gilead? Er det ingen lege der? Hvorfor er det da ingen helbredelse for mitt folks datters sår?