Høysangen 8

¹ Om du bare var som en bror for meg, Som ble ammet av min mor. Om jeg fant deg utendørs, ville jeg kysse deg; Ingen ville se ned på meg. ² Jeg ville lede deg og bringe deg Inn i min mors hus, hun som pleide å lære meg; Jeg ville gi deg krydret vin å drikke Fra saften av mine granatepler. ³ Hans venstre hånd støtter mitt hode, Og hans høyre hånd holder meg nær. ⁴ Jeg ber dere, Jerusalems døtre, Vekk ikke eller rør opp kjærligheten Før den selv vil. ⁵ Hvem er dette som kommer opp fra ørkenen Lent på sin elskede?” “Under epletreet vekket jeg deg; Der gikk din mor i fødselsveer med deg, Der var hun i fødselsveer og fødte deg. ⁶ Sett meg som et segl på ditt hjerte, Som et segl på din arm. For kjærlighet er like sterk som døden, Lidenskap like ubøyelig som graven; Dens flammer er ildens flammer, En guddommelig flamme. ⁷ Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, Heller ikke kan elver oversvømme den; Om en mann ga alle sine hus' rikdommer for kjærlighet, Ville det bli fullstendig foraktet. ⁸ Vi har en liten søster, Og hun har ennå ikke modnet; Hva skal vi gjøre for vår søster Den dagen hun blir bedt om? ⁹ Om hun er en mur, Vil vi bygge en sølv brystvern på henne; Men om hun er en dør, Vil vi barrikadere henne med sederplanker. ¹⁰ Jeg var en mur, og min skikkelse var som tårn; Da ble jeg i hans øyne Som en som finner fred. ¹¹ Salomo hadde en vingård i Baal-Hamon; Han leide ut vingården til forvaltere. Hver av dem skulle bringe tusen sekel sølv for dens frukt. ¹² Min egen vingård er til min disposisjon; De tusen seklene er til deg, Salomo, Og to hundre til dem som passer dens frukt. ¹³ Du som bor i hagene, Mine følgesvenner lytter etter din stemme— La meg høre den! ¹⁴ Skynd deg, min elskede, Og vær som en rask gasell eller en ung hjort På de duftende høyder.