Daniel 10

¹ I det tredje året til Kyros, kongen av Persia, ble en åpenbaring gitt til Daniel, som også var kjent som Belteshasar. Budskapet var sant og gjaldt en betydelig konflikt. Han forsto budskapet og hadde innsikt i synet. ² I den perioden sørget jeg, Daniel, i tre hele uker. ³ Jeg avsto fra å spise noen rik mat; verken kjøtt eller vin kom inn i min munn, og jeg brukte ingen salver før de tre ukene var gått. ⁴ På den tjuefjerde dagen i den første måneden, mens jeg sto ved bredden av den store elven, Tigris, ⁵ løftet jeg mine øyne og så en mann kledd i lin, med et belte av rent gull fra Ufas rundt livet. ⁶ Hans kropp var som topas, hans ansikt skinte som lyn, hans øyne var som brennende fakler, hans armer og føtter glinset som polert bronse, og hans stemme var som lyden av en mengde. ⁷ Jeg, Daniel, var den eneste som så synet; mennene med meg så det ikke, men en stor frykt falt over dem, og de flyktet for å gjemme seg. ⁸ Slik ble jeg alene tilbake, stirrende på dette store synet; min styrke forlot meg, min ansiktsfarge ble dødblek, og jeg var maktesløs. ⁹ Da hørte jeg lyden av hans ord, og mens jeg lyttet, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot bakken. ¹⁰ Plutselig rørte en hånd ved meg og fikk meg til å skjelve på hender og knær. ¹¹ Han talte til meg og sa: “Daniel, du som er høyt verdsatt, gi akt på ordene jeg nå skal tale til deg. Reis deg opp, for jeg er nå sendt til deg.” Da han talte dette til meg, reiste jeg meg skjelvende. ¹² Han fortsatte: “Frykt ikke, Daniel. Fra den første dagen du satte ditt hjerte på å forstå og ydmyket deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg har kommet som svar på dem. ¹³ Men fyrsten av Persias rike stod imot meg i tjueen dager. Da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, for å hjelpe meg, for jeg hadde blitt holdt tilbake der med kongene av Persia. ¹⁴ Jeg har kommet for å forklare deg hva som vil skje med ditt folk i de kommende dager, for synet gjelder en fremtidig tid.” ¹⁵ Mens han talte disse ordene til meg, bøyde jeg ansiktet mot bakken og var målløs. ¹⁶ Da rørte en som lignet et menneske ved mine lepper, og jeg åpnet min munn for å tale. Jeg sa til den som sto foran meg: “Min herre, jeg er overveldet av angst på grunn av synet, og jeg føler meg veldig svak. ¹⁷ Hvordan kan jeg, din tjener, samtale med deg, min herre? Min styrke er borte, og jeg kan knapt puste.” ¹⁸ Igjen rørte den som hadde utseende som en mann ved meg og styrket meg. ¹⁹ Han sa: “Vær ikke redd, du som er høyt ansett. Fred være med deg; vær nå sterk, vær sterk.” Mens han talte til meg, ble jeg styrket og sa: “La min herre tale, for du har gitt meg styrke.” ²⁰ Da sa han: “Forstår du hvorfor jeg har kommet til deg? Jeg må snart vende tilbake for å kjempe mot fyrsten av Persia, og når jeg drar, vil fyrsten av Hellas komme; ²¹ men først vil jeg fortelle deg hva som er skrevet i Sannhetens Bok. Ingen støtter meg mot disse kreftene unntatt Mikael, din fyrste.