1. Mosebok 8

¹ Men Gud husket Noah og alle dyrene og buskapen som var med ham i arken, og Han sendte en vind over jorden, som fikk vannet til å avta. ² Kildene i dypet og himmelens sluser ble lukket, og regnet fra himmelen ble holdt tilbake. ³ Vannet trakk seg jevnt tilbake fra jorden, og ved slutten av hundre og femti dager hadde vannet avtatt. ⁴ På den syttende dagen i den syvende måneden, satte arken seg på Ararats fjell. ⁵ Vannet fortsatte å avta inntil den tiende måneden, og på den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige. ⁶ Etter førti dager åpnet Noah vinduet i arken som han hadde laget. ⁷ Han sendte ut en ravn, og den fløy fram og tilbake inntil vannet hadde tørket opp fra jorden. ⁸ Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde trukket seg tilbake fra jordens overflate. ⁹ Men duen fant ikke noe sted å hvile foten, så den vendte tilbake til ham i arken, for vannet var fortsatt over jordens overflate. Han rakte ut hånden, tok duen og brakte den tilbake inn i arken. ¹⁰ Han ventet ytterligere syv dager og sendte duen ut fra arken igjen. ¹¹ Duen vendte tilbake til ham om kvelden, og der i nebbet hadde den et nyplukket oljeblad. Så Noah visste at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden. ¹² Han ventet enda syv dager og sendte duen ut igjen, men den vendte ikke tilbake til ham. ¹³ I det seks hundre og første året, på den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket opp fra jorden. Noah fjernet dekselet fra arken og så at jordens overflate var tørr. ¹⁴ På den tjuesjuende dagen i den andre måneden var jorden fullstendig tørr. ¹⁵ Gud talte da til Noah og sa, ¹⁶ "Forlat arken, du og din kone, dine sønner og dine sønners koner med deg. ¹⁷ Ta med deg alle levende skapninger som er med deg—fuglene, dyrene og alle skapninger som beveger seg på jorden—så de kan formere seg rikelig på jorden, og være fruktbare og bli mange." ¹⁸ Så dro Noah ut med sine sønner, sin kone og sine sønners koner. ¹⁹ Hvert dyr, hver krypende skapning og hver fugl, alt som beveger seg på jorden, gikk ut av arken, en etter en. ²⁰ Da bygde Noah et alter for Herren og tok noen av hvert rent dyr og fugl, og ofret brennoffer på alteret. ²¹ Herren kjente den behagelige duften og sa til seg selv: "Aldri mer vil jeg forbande jorden på grunn av menneskene, selv om hver tilbøyelighet i menneskehjertet er ond fra ungdommen av. Heller ikke vil jeg noen gang igjen ødelegge alle levende skapninger slik jeg har gjort. ²² For så lenge jorden består, skal såtid og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt ikke opphøre."