Salmene 141

En salme av David.

¹ Herre, jeg roper til deg; skynd deg til meg!
Hør min røst når jeg roper til deg! ² La min bønn stige opp for deg som røkelse;
Mine løftede hender som et kveldsoffer. ³ Sett vakt, Herre, ved min munn;
Vokt inngangen til mine lepper. ⁴ La ikke mitt hjerte bli dratt mot noe ondt,
Til å delta i ugudelige gjerninger
Med dem som gjør urett;
Og la meg ikke ta del i deres delikatesser. ⁵ La den rettferdige slå meg, det er en godhet;
La ham irettesette meg, det er olje for hodet;
Mitt hode skal ikke avvise det,
For fortsatt er min bønn mot deres onde gjerninger. ⁶ Deres dommere er kastet ned ved klippens sider,
Og de skal høre mine ord, for de er behagelige. ⁷ Som når en pløyer og bryter opp jorden,
Er våre ben blitt spredt ved inngangen til Sheol. ⁸ For mine øyne er vendt mot deg, Gud Herren;
Hos deg tar jeg tilflukt, la ikke min sjel være forsvarsløs. ⁹ Beskytt meg fra kjevene i fellen de har satt for meg,
Og fra snarer av dem som gjør ondt. ¹⁰ La de ugudelige falle i sine egne nett,
Mens jeg går forbi uskadd.