Forkynneren 6

¹ Jeg har sett en ondskap under solen, og den er utbredt blant menneskene: ² Gud gir mennesker rikdom, velstand og ære, slik at de ikke mangler noe deres hjerte ønsker, men Gud gir dem ikke evnen til å nyte dem, og i stedet nyter en fremmed dem. Dette er tomhet og en alvorlig ulykke. ³ Om en mann har hundre barn og lever mange år, uansett hvor lenge, men han ikke kan nyte sin rikdom og ikke får en skikkelig begravelse, da sier jeg at et dødfødt barn har det bedre enn han. ⁴ For det kommer i fåfengthet og går bort i mørke, og dets navn er innhyllet i mørke. ⁵ Selv om det ikke har sett solen eller kjent noe, finner det mer hvile enn den mannen. ⁶ Selv om han lever to tusen år, men ikke nyter sin velstand—går ikke alle til samme sted? ⁷ All ens arbeid er for munnen, men appetitten blir aldri tilfredsstilt. ⁸ Hvilken fordel har den vise over dåren? Hvilken nytte har den fattige av å vite hvordan de skal oppføre seg blant de levende? ⁹ Bedre er det øynene ser enn det begjæret flakker etter. Også dette er tomhet, et jag etter vind. ¹⁰ Hva enn som eksisterer har allerede blitt navngitt, og hva mennesket er har vært kjent; ingen kan stride mot den som er mektigere. ¹¹ Jo flere ord, desto større tomhet, og hva nytte er det for noen? ¹² For hvem vet hva som er godt for en person i livet, i løpet av de få og fåfengte dager de går som en skygge? Hvem kan fortelle dem hva som vil skje under solen etter at de er borte?