1. Tessalonikerbrev 2

¹ For dere selv vet, brødre og søstre, at vår mottakelse blant dere ikke var uten resultat. ² Men etter at vi allerede hadde møtt lidelse og mishandling i Filippi, som dere vet, fant vi mot i vår Gud til å dele med dere Guds evangelium til tross for mye motstand. ³ For vår formaning kommer ikke fra feil eller urenhet eller gjennom bedrag; ⁴ men akkurat som vi har blitt godkjent av Gud til å bli betrodd evangeliet, slik taler vi, ikke for å behage mennesker, men for å behage Gud, som gransker våre hjerter. ⁵ For vi kom aldri med smigrende tale, som dere vet, heller ikke med et motiv for grådighet—Gud er vårt vitne— ⁶ heller ikke søkte vi ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi kunne ha hevdet vår autoritet som Kristi apostler. ⁷ Men vi viste oss å være milde blant dere. Som en ammende mor ømt bryr seg om sine egne barn, ⁸ på samme måte hadde vi en dyp kjærlighet til dere og var glade for å dele med dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, fordi dere var blitt veldig kjære for oss. ⁹ For dere husker, brødre og søstre, vårt arbeid og vår nød: det var ved å arbeide natt og dag for ikke å være en byrde for noen av dere, at vi forkynte for dere Guds evangelium. ¹⁰ Dere er vitner, og det er også Gud, på hvor fromt og rett og ulastelig vi oppførte oss mot dere troende; ¹¹ som dere er klar over, oppmuntret, trøstet og formante vi hver enkelt av dere, som en far med sine egne barn, ¹² slik at dere skulle leve på en måte verdig den Gud som kaller dere inn i sitt eget rike og herlighet. ¹³ Av denne grunn takker vi også stadig Gud for at da dere mottok Guds ord som dere hørte fra oss, aksepterte dere det ikke som ord fra bare mennesker, men som det virkelig er, Guds ord, som også virker i dere som tror. ¹⁴ For dere, brødre og søstre, ble etterlignere av Guds menigheter i Kristus Jesus som er i Judea, for dere utholdt også de samme lidelsene fra deres egne landsmenn, akkurat som de gjorde fra jødene, ¹⁵ som både drepte Herren Jesus og profetene, og drev oss ut. De er ikke til behag for Gud, men er fiendtlige mot alle mennesker, ¹⁶ hindrende oss fra å tale til hedningene slik at de kan bli frelst; med det resultat at de alltid når grensen for sine synder. Vreden har kommet over dem fullt ut. ¹⁷ Men vi, brødre og søstre, etter å ha blitt skilt fra dere en kort stund—i person, ikke i ånd—var desto mer ivrige med stort ønske om å se deres ansikt. ¹⁸ For vi ønsket å komme til dere—jeg, Paulus, mer enn én gang—og likevel hindret Satan oss. ¹⁹ For hvem er vårt håp, eller glede, eller stolthetens krone? Er det ikke virkelig dere, i nærvær av vår Herre Jesus ved hans komme? ²⁰ For dere er virkelig vår stolthet og glede.