Titus

Fant jeg ingen ro for min ånd, da jeg ikke fant Titus, min bror; så jeg tok avskjed med dem og dro videre til Makedonia.

⁶ Men Gud, som oppmuntrer de nedslåtte, oppmuntret oss ved Titus' ankomst;

⁷ Og ikke bare ved hans ankomst, men også ved den oppmuntringen han fikk fra dere, da han fortalte oss om deres lengsel, deres sorg, deres entusiasme for meg; slik at jeg ble enda mer glad.

¹³ Av denne grunn har vi blitt trøstet. Og i tillegg til vår egen trøst, gledet vi oss enda mye mer over Titus' glede, fordi hans ånd har blitt forfrisket av dere alle.

¹⁴ For hvis jeg har skrytt til ham om dere i noe, ble jeg ikke gjort til skamme; men slik vi talte alt til dere i sannhet, slik viste også vår skryt for Titus seg å være sannheten.

Så vi oppmuntret Titus til at slik han tidligere hadde initiert dette, ville han også fullføre dette nådige arbeidet blant dere.

Men takk være Gud som innpoder den samme iver for dere i Titus' hjerte.

Når det gjelder Titus, er han min partner og medarbeider blant dere; når det gjelder våre brødre, er de menighetenes sendebud, en ære for Kristus.

Jeg oppmuntret Titus til å besøke, og jeg sendte broren med ham. Titus utnyttet dere ikke, gjorde han? Handlet vi ikke med den samme ånd og fulgte den samme vei?

⁹ Gjør ditt ytterste for å komme til meg snart;

¹⁰ for Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og dro til Tessalonika; Kreskens dro til Galatia, Titus til Dalmatia.

¹ Etter fjorten år dro jeg opp igjen til Jerusalem med Barnabas, og tok også Titus med.

² Jeg dro opp på grunn av en åpenbaring, og jeg la frem for dem av høy anseelse det evangelium som jeg forkynner blant hedningene, og gjorde det privat, for å sikre at jeg ikke løp eller hadde løpt forgjeves.

³ Men ikke engang Titus, som var med meg og er en greker, ble tvunget til å bli omskåret.

Til Titus, min ekte sønn i vår felles tro: Nåde og fred fra Gud Faderen og Kristus Jesus, vår Frelser.