Salmene 42

¹ Som hjorten skriker etter bekker med vann,
Slik lengter min sjel etter deg, Gud.

¹ As the deer pants for streams of water, so my soul longs after You, O God.

² Min sjel tørster etter den levende Gud;
Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?

² My soul thirsts for God, the living God. When shall I come and appear in God’s presence?

³ Mine tårer har vært min føde dag og natt,
Mens de stadig sier til meg: «Hvor er din Gud?»

³ My tears have been my food both day and night, while men ask me all day long, “Where is your God?”

⁴ Jeg minnes dette og utøser min sjel i meg.
For jeg pleide å gå med folkemengden og lede dem til Guds hus,
Med jubelrop og takksigelse, en skare som feirer høytid.

⁴ These things come to mind as I pour out my soul: how I walked with the multitude, leading the procession to the house of God with shouts of joy and praise.

⁵ Hvorfor er du nedtrykt, min sjel?
Og hvorfor er du urolig i meg?
Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham
For hans frelsende nærvær, min Gud.

⁵ Why are you downcast, O my soul? Why the unease within me? Put your hope in God, for I will yet praise Him for the salvation of His presence.

⁶ Min sjel er nedtrykt i meg;
Derfor minnes jeg deg fra Jordans land
Og Hermons høyder, fra Mizar-fjellet.

⁶ O my God, my soul despairs within me. Therefore I remember You from the land of Jordan and the peaks of Hermon— even from Mount Mizar.

⁷ Dyp roper til dyp ved lyden av dine fossefall;
Alle dine brenninger og bølger har gått over meg.

⁷ Deep calls to deep in the roar of Your waterfalls; all Your breakers and waves have rolled over me.

⁸ Herren vil sende sin miskunn om dagen;
Og hans sang vil være med meg om natten,
En bønn til min livs Gud.

⁸ The LORD decrees His loving devotion by day, and at night His song is with me as a prayer to the God of my life.

⁹ Jeg vil si til Gud, min klippe: «Hvorfor har du glemt meg?
Hvorfor må jeg gå omkring i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?»

⁹ I say to God my Rock, “Why have You forgotten me? Why must I walk in sorrow because of the enemy’s oppression?”

¹⁰ Som om de knuser mine ben, håner mine motstandere meg,
Mens de stadig sier til meg: «Hvor er din Gud?»

¹⁰ Like the crushing of my bones, my enemies taunt me, while they say to me all day long, “Where is your God?”

¹¹ Hvorfor er du nedtrykt, min sjel?
Og hvorfor er du urolig i meg?
Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham
For hans frelsende nærvær, min Gud.

¹¹ Why are you downcast, O my soul? Why the unease within me? Put your hope in God, for I will yet praise Him, my Savior and my God.