Salmene 137

¹ Ved Babylons elver,
Der satt vi og gråt,
Da vi mintes Sion.

¹ By the rivers of Babylon we sat and wept when we remembered Zion.

² På piletrærne der
Hengte vi opp våre harper.

² There on the willows we hung our harps,

³ For der ba våre fangevoktere oss om sanger,
Og våre plagerne om glede, og sa:
“Syng for oss en av Sions sanger!”

³ for there our captors requested a song; our tormentors demanded songs of joy: “Sing us a song of Zion.”

⁴ Hvordan kan vi synge Herrens sang
I et fremmed land?

⁴ How can we sing a song of the LORD in a foreign land?

⁵ Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem,
Må min høyre hånd miste sin dyktighet.

⁵ If I forget you, O Jerusalem, may my right hand cease to function.

⁶ Må min tunge klistre seg til ganen
Hvis jeg ikke husker deg,
Hvis jeg ikke ærer Jerusalem
Over min største glede.

⁶ May my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not exalt Jerusalem as my greatest joy!

⁷ Husk, Herre, mot Edoms sønner
Jerusalems dag,
De som sa: “Riv det ned, riv det ned
Til grunnvollen!”

⁷ Remember, O LORD, the sons of Edom on the day Jerusalem fell: “Destroy it,” they said, “tear it down to its foundations!”

⁸ Babels datter, du ødelagte,
Velsignet er den som gjengjelder deg
Med den gjengjeldelsen du har gitt oss.

⁸ O Daughter of Babylon, doomed to destruction, blessed is he who repays you as you have done to us.

⁹ Velsignet er han som griper dine barn
og knuser dem mot klippen.

⁹ Blessed is he who seizes your infants and dashes them against the rocks.