Jeremia 20

¹ Da Pashhur, presten, sønn av Immer, som var den øverste tilsynsmannen i Herrens hus, hørte Jeremia profetere disse tingene, ² lot han Jeremia, profeten, bli slått og satt i stokken ved Øvre Benjamin-porten ved Herrens tempel. ³ Dagen etter, da Pashhur løslot Jeremia fra stokken, sa Jeremia til ham: "Herren kaller deg ikke Pashhur, men heller Redsel på Alle Kanter. ⁴ For dette er hva Herren sier: ‘Jeg vil gjøre deg til en redsel for deg selv og alle dine venner; du vil være vitne til at de faller for fiendens sverd. Jeg vil overgi hele Juda til kongen av Babylon, som vil ta dem med til Babylon eller drepe dem med sverdet. ⁵ Jeg vil overgi all rikdommen i denne byen, all dens avling og alle dens verdisaker, inkludert skattene til Judas konger, i hendene på deres fiender, som vil plyndre dem og føre dem til Babylon. ⁶ Og du, Pashhur, sammen med alle som bor i ditt hus, vil gå i eksil til Babylon. Der vil du dø og bli begravet, du og alle dine venner som du har falskt profetert til.’” ⁷ Herre, du har bedratt meg, og jeg ble bedratt; du overmannet meg og vant. Jeg har blitt til latter hele dagen; alle håner meg. ⁸ Når jeg taler, roper jeg ut, forkynner vold og ødeleggelse. Herrens ord har brakt meg spott og vanære hele dagen. ⁹ Men hvis jeg sier: "Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn," er hans ord som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben. Jeg er trett av å holde det inne; ja, jeg kan ikke. ¹⁰ Jeg hører mange hviske, "Redsel på alle kanter! Anklag ham! La oss anklage ham!" Alle mine betrodde venner venter på at jeg skal snuble, og sier, "Kanskje han vil bli bedratt, og vi vil vinne over ham og ta vår hevn på ham." ¹¹ Men Herren er med meg som en mektig kriger; derfor vil mine forfølgere snuble og ikke vinne. De vil bli satt i stor skam, deres vanære vil aldri bli glemt. ¹² Herren, hærskarenes Gud, du som prøver den rettferdige og ser hjertet og sinnet, la meg se din hevn over dem, for til deg har jeg overgitt min sak. ¹³ Syng for Herren, pris Herren! For han redder den trengendes liv fra de ondes hender. ¹⁴ Må dagen for min fødsel bli glemt! Må dagen min mor fødte meg ikke bli feiret! ¹⁵ Forbannet være mannen som brakte min far nyheten, som gjorde ham meget glad, og sa, "En sønn er født til deg!" ¹⁶ Må den mannen være som byene Herren ødela uten nåde. Må han høre nødens rop om morgenen, og lyden av kamp ved middagstid. ¹⁷ For han endte ikke mitt liv i mors liv, med min mor som min grav, hennes livmor forstørret for alltid. ¹⁸ Hvorfor kom jeg ut av mors liv for å se motgang og sorg, og for å ende mine dager i vanære?