Klagesangene 2

¹ Hvordan har Herren innhyllet Datter Sion med en sky i sin vrede! Han har kastet Israels herlighet ned fra himmelen til jorden, og har ikke husket sin fotskammel på sin vredes dag. ² Herren har lagt øde uten barmhjertighet alle Jakobs boliger; i sin harme har han revet ned Datter Judas festninger. Han har brakt hennes rike og dets ledere ned til jorden i vanære. ³ I voldsom vrede har han avskåret all Israels styrke. Han har trukket tilbake sin høyre hånd ved fiendens ankomst, og har flammet i Jakob som en fortærende ild på alle kanter. ⁴ Han har spent sin bue som en fiende; hans høyre hånd er klar som en motstander. Han har drept alt som var herlig for øyet; i Datter Sions telt har han utøst sin vrede som ild. ⁵ Herren har blitt som en fiende; han har fortært Israel. Han har slukt alle hennes palasser og ødelagt hennes festninger, og har mangfoldiggjort sorg og klage for Datter Juda. ⁶ Han har lagt sin bolig øde som en foraktet hage; han har ødelagt sitt møtested. Herren har fått Sion til å glemme sine bestemte høytider og sabbater, og i sin voldsomme vrede har han forkastet både konge og prest. ⁷ Herren har forkastet sitt alter og forlatt sin helligdom. Han har overgitt hennes palassers murer i fiendens hender; de har reist en larm i Herrens hus som på en høytidsdag. ⁸ Herren besluttet å ødelegge Datter Sions mur. Han strakte ut en målesnor og holdt ikke sin hånd tilbake fra å bringe ødeleggelse. Han fikk voller og murer til å klage; de visnet bort sammen. ⁹ Hennes porter har sunket i jorden; han har knust og brutt hennes stenger. Hennes konge og hennes fyrster er i landflyktighet blant nasjonene; loven er ikke mer, og hennes profeter mottar ingen syner fra Herren. ¹⁰ De eldste av Datter Sion sitter på bakken i stillhet; de har strødd støv på hodene sine og kledd seg i sekkestrie. Jerusalems unge kvinner har bøyd hodene sine til jorden. ¹¹ Mine øyne svikter av tårer, min ånd er dypt urolig; mitt hjerte er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folk, mens barn og spedbarn segner i byens gater. ¹² De roper til sine mødre, "Hvor er brød og vin?" mens de besvimer som sårede i byens gater, mens deres liv ebber ut i deres mødres armer. ¹³ Hva kan jeg si for deg? Hva kan jeg sammenligne deg med, Datter Jerusalem? Hva kan jeg ligne deg med for å trøste deg, Jomfru Datter Sion? Din ødeleggelse er så stor som havet. Hvem kan helbrede deg? ¹⁴ Dine profeters syner var falske og bedragerske; de avslørte ikke din urett for å avverge din fangenskap. Profetiene de ga deg var villedende og verdiløse. ¹⁵ Alle som går forbi klapper i hendene mot deg; de håner og rister på hodet mot Datter Jerusalem: "Er dette byen som ble kalt skjønnhetens fullkommenhet, hele jordens glede?" ¹⁶ Alle dine fiender åpner munnen vidt mot deg; de hvesser og skjærer tenner, og sier: "Vi har fortært henne. Dette er dagen vi har ventet på; vi har levd for å se den." ¹⁷ Herren har gjort det han planla; han har oppfylt sitt ord som han bestemte for lenge siden. Han har revet deg ned uten barmhjertighet, han har latt fienden fryde seg over deg, han har opphøyet dine fienders makt. ¹⁸ Folkets hjerter roper til Herren. Å, mur av Datter Sion, la dine tårer flyte som en elv dag og natt; gi deg selv ingen lindring, la dine øyne ikke få hvile. ¹⁹ Stå opp, rop ut i natten, ved begynnelsen av nattevaktene; utøs ditt hjerte som vann i Herrens nærvær. Løft hendene dine til ham for dine barns liv, som besvimer av sult på hvert gatehjørne. ²⁰ Se, Herre, og overvei: Hvem har du noen gang behandlet slik? Skal kvinner spise sine avkom, barna de har fostret? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom? ²¹ Unge og gamle ligger sammen i støvet på gatene; mine unge menn og unge kvinner har falt for sverdet. Du har drept dem på din vredes dag; du har slaktet dem uten barmhjertighet. ²² Som på en høytidsdag, kalte du redsler mot meg på alle kanter; på Herrens vredes dag var det ingen som unnslapp eller overlevde; de jeg brydde meg om og oppdro har min fiende ødelagt.