1. Korinterbrev 13

¹ Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg som en lydende malm eller en klingende bjelle. ² Om jeg har profetisk gave, forstår alle mysterier og all kunnskap, og om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting. ³ Og om jeg gir bort alt jeg eier til veldedighet, og om jeg overgir min kropp så jeg kan rose meg, men ikke har kjærlighet, gagner det meg ingenting. ⁴ Kjærligheten er tålmodig, er velvillig; den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. ⁵ Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget; den blir ikke oppbrakt, gjemmer ikke på det onde, ⁶ Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannheten; ⁷ Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. ⁸ Kjærligheten faller aldri bort; men om det er profetier, skal de ta slutt; om det er tunger, skal de opphøre; om det er kunnskap, skal den forsvinne. ⁹ For vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis; ¹⁰ Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne. ¹¹ Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte som et barn, resonnerte som et barn; da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. ¹² For nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt; nå forstår jeg stykkevis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, slik jeg fullt ut er kjent. ¹³ Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.