Jona 4

¹ Men Jona syntes dette var meget ille, og han ble sint. ² Han ba til Herren: «Var det ikke det jeg sa, Herre, da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor prøvde jeg å forhindre det ved å flykte til Tarsis. Jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, en Gud som angrer ulykken. ³ Så, Herre, ta nå mitt liv fra meg, for jeg vil heller dø enn leve.» ⁴ Men Herren spurte: «Er det rett av deg å være sint?» ⁵ Jona gikk ut og satte seg på et sted øst for byen. Der laget han seg en hytte, satte seg i skyggen av den og ventet for å se hva som ville skje med byen. ⁶ Da sørget Herren Gud for en plante, og den vokste opp over Jona for å gi skygge for hodet hans og lindre hans ubehag, og Jona gledet seg stort over planten. ⁷ Men ved daggry neste dag sørget Gud for en orm som angrep planten så den visnet. ⁸ Da solen steg, sørget Gud for en brennende østlig vind, og solen slo ned på Jonas hode så han ble matt. Han ønsket å dø og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.» ⁹ Men Gud sa til Jona: «Er det rett av deg å være sint på grunn av planten?» «Det er det,» svarte han. «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» ¹⁰ Men Herren sa: «Du har hatt omsorg for denne planten, selv om du ikke har arbeidet med den eller fått den til å vokse. Den sprang opp over natten og gikk til grunne over natten. ¹¹ Og skulle ikke jeg ha omsorg for den store byen Ninive, hvor det er mer enn 120 000 mennesker som ikke kan skille høyre hånd fra venstre, og også mange dyr?»